Cicilie Risåsen

Der hvor lyset ikke trenger inn - Tommy Olsson (2023)

 

It was a large room, full of people. All kinds.

And they had all arrived at the same building, at more or less the same time

And they were all free.

And they were all asking themselves the same question:

What

Is behind

That curtain?

 

- Laurie Anderson, Born, never asked ("Big Science" 1982)

 

Det ville ikke vært en overdrivelse å si at Cicilie Risaasen insisterer på det der draperiet. Eller forhenget. Gardinen. Det der stykket med stoff som både begrenser og beskytter visjonene. Så tilstede er det, gjentatt med en monoman frekvens, i forskjellige farger og omstendigheter, at alt det andre – det som kunstnerskapet egentlig handler om – ikke kan oppfattes annerledes enn at det er noe man egentlig ikke skulle sett. Noe hemmelig. Noe sårt. Noe man ikke har lyst til å snakke om akkurat nå. Det er ikke nødvendigvis sånn, eller i hvert fall ikke hele tiden, men denne litt nervøse forventningen er etablert allerede før man har tatt innover seg det første forhenget. Foldene, fargene, veggen som en ramme rundt det som egentlig er et monokrom. Det er nærliggende å tenke på det som de svære draperiene som etterhvert skal trekkes til side når filmen skal begynne, der man sitter i kinomørket, både fordi der er en form for skadeskutt narrativ tilstede, og fordi bildene på alle måter signaliserer at de er en del av et større forløp. Filmstills, eller, i hvert fall tilsynelatende, snapshots. Teknisk sett er det fotografi og maleri, men man glemmer snart hva som er hva, fordi de er en del av den samme filmen. En film som ganske enkelt ikke lar seg begrenses av mediets tidsbaserte rammer, og som jeg ikke for mitt bare liv kan se for meg som et forløp fra A til B, til trass for de åpenbare røttene i den kinematografiske erfaringens spill med lys og skygge. Det kan være det generelt er få ting som fungerer like godt på kino som innenfor kunstinstitusjonens hvite vegger, men det mest åpenbare er det faktum at hvis disse bildene var isolerte frames i en film (24 bilder i sekundet), eller en video (25 bilder i sekundet) ville det handlet om det som er kjent som transportstrekkningene i manus. De øyeblikk før, eller rett etter, noe signifikativt skjer. Nei, ikke en gang det – det ville vært det kasserte segmentet hvor lysmannens assistent kom borti kamerastativet slik at man uheldigvis kom til å filme veggen og et halvt vindu. Bedre; assistenten ville blitt drept senere samme kveld i et sjalusidrama, skuespillene ville gått under i sykdom, overdoser og ritualmord, regissøren ville fått et hjerteinfarkt og produksjonen ville aldri sett dagens lys og gått inn i det mytologiske landskap der irrasjonelle demoniske krefter tuller med ambisiøse fagfolk. Det skjer jo, tross alt, med film. Det skjer andre steder og, men nettopp film kan se ut til å være et spesielt utsatt medium.

 

Der er et galleri i Oslo, hvor jeg noen ganger blir sittende med galleristen og utveksle erfaringer. Vi kommer bestandig til det punktet hvor vi begge vet nøyaktig hva den andre snakker om, enda vi begge er smertelig klar over at det vi snakker om i alt vesentlig ligger utenfor språket og tvinger oss til å bruke såpass misbrukte begrep som "energi" og "kraftfelt". En slags overbevisende faktor i et kunstnerskap som ligger hinsides alle definisjoner. Selve motoren. Når jeg i mine mest desperate øyeblikk planlegger min evakuering til Cape Town eller Cardiff og en jobb som vaskehjelp er det nettopp dette som spøker for meg. Følelsen av å ikke klare å kommunisere på ordentlig. Det å ikke få det til å gjøre rede for noe viktig i tekst. Eller, som oftest, komme akkurat så langt som det går an, med den konsekvensen at majoriteten mener man er vanskelig å skjønne – ikke fordi man bruker kunstfaglig stammespråk, men fordi man fremstår som mer enn lovlig surrete. Ikke at det skjer så ofte at jeg blir liggende våken av det, men det aner meg at det kan komme til å skje nå. Ikke bare fordi fornemmelsen av dette unevnelige er så sterkt tilstede, men også fordi dette i så høy grad dreier seg om det vi ikke ser, alt det der som ikke er tilstede. Mennesker, for eksempel. Det er generelt lite mennesker i dette universet, og det er ikke så rart, tatt i betraktning at det er mellomrommet som stadig befinner seg i fokus. Enten det, eller scenarier som ganske enkelt er forlatt; barer etter stengetid, badestrender i november, hotellrom om formiddagen. Eller vilkårlige sekundkjappe utsnitt av denne fremmede verden; deler av en bokhylle, lysarmaturen i en sykehuskorridor, forskjellige venterom sent om ettermiddagen i vinterhalvåret. Nå, som jeg vet at ikke noe av dette er i nærheten av å være så tilfeldig som det kan se ut til, har jeg jo for lengst fått det som er så vanskelig å formulere bekreftet allerede, men det som er interessant å dvele ved i ettertid er jo nettopp det at jeg visste, enda jeg slett ikke visste. Det at det faktisk lar seg gjøre å formidle en grad av navnløs intensitet hinsides det verbale, enda det som vises teknisk sett kan være så hverdagslig at det ville vært tilnærmet usynlig utenfor galleriveggene.  

 

Da jeg for omtrent et halvt år siden – et tidsrom som like så greit kunne vært et halvt liv siden, men det er det altså ikke – liksom av en tilfeldighet ble eksponert for dette, i en utstilling på Trafo Kunsthall i Asker, men utenfor programmet og mot slutten av fellesferien, ante det meg at jeg ikke ville bli ferdig med det på en stund. Og jeg er altså fortsatt ikke ferdig. Selv når jeg har fått gjort meg ferdig med den teksten her vil jeg ikke være i nærheten av å være ferdig. Det handler nemlig ikke i første rekke om en viss mengde tekst, og jeg er skeptisk til det å si for sikkert at det en gang handler om tiden ting tar – det ville ellers vært en komfortabel unnskyldning. I tilfelle jeg ville måtte unnskylde noe. Nei, det er vel heller det at den kunstneriske agendaen ligger såpass tett opp mot min egen at det på samme tid avføder like deler entusiasme og angst. Men, det stopper meg ikke eller noe, og det er ikke derfor det har tatt meg et halvt år å la det synke inn så her mye. La meg være klar på det punktet; det har gått et halvt år, men ikke fordi jeg har latt det gå, men fordi tiden går uansett hva jeg måtte mene om det. Det er lov å minne om at Salvador Dali hadde en ambisjon om å illustrere tidens elastisitet med de der myke, på kanten til flytende, klokkene. Det har noe med hvordan hukommelse fungerer å gjøre, det der, men i like høy grad om hvem og hva det er som husker. Og det er i det der glippet mellom å finnes til og muligheten for ikke å gjøre det som alle disse forstyrrende digresjonene ligger og venter på en mulighet for å utfordre de skjøre og utilstrekkelige rammene man forholder seg til for ikke å helt oppløses i dette kosmiske havet av potensiale. Hvor det etterhvert vil gjøre vondt å konfronteres med uendeligheten, og det harde faktum at uendeligheten gir fullstendig blaffen i ens egen fordømte person. Siden man uansett kommer med en siste forbruksdato, og per definisjon er helt irrelevant stilt opp mot forhold uten begynnelse eller slutt. Huff. Det er ikke noe her som er varig. Dobbelt huff. Men, og det er det her jeg prøver å komme frem til i den forbindelse; spørsmålet blir hvorvidt hukommelse lar seg begrense til å være et fenomen som utelukkende er virksomt innenfor organiske fjols som oss selv, eller om forhistorien er registrert også av det geografisk spesifiserte stedet eller omkringliggende flora og fauna. Hvorvidt det vi oppfatter som spøkelser bare er en gjentagelse av et eksponert og fremkalt tidligere øyeblikk, som ruller på som en film på loop. Alle disse historiene om skritt i trappen, lys som blir slukket og halvt gjennomsiktige nonner som går gjennom veggene har det jo til felles at de repeteres i jevne intervaller og finner sted ved det samme tidspunktet. Det pleier hefte en regelmessighet ved spøkelser; det er sjelden man hører om at de agerer noe særlig selvstendig utenfor den stedsspesifikke repetisjonen sin. Og den atmosfæriske uhyggen som hefter ved noen steder har vel de fleste noen gang erfart. Sånne steder hvor gresset ikke vokser og folk flest går omveier rundt uten noen egentlig grunn.

 

For å ta det første eksempelet av flere (problemstillingen ser ut til å følge meg som en guffen skygge, faktisk – dette her har holdt på siden jeg var barn), men også for å vise til et parallelt univers ved siden av et parallelt univers; For en tid siden - eller det begynner kanskje bli lenge siden, hvis jeg får tenkt meg om - ble jeg bedt om å skrive en pressemelding for en utstilling som gikk rett inn i mørkets hjerte i forhold til disse spørsmålene. Utstillingen besto i sin helhet av et fåtall polaroidfotografier av åsteder i Oslo hvor det var blitt gjennomført en anmeldt voldtekt. Det var, selv om det kan virke unødvendig å gni det inn, temmelig kjipe greier. Og kunne det vært annerledes, gitt at denne informasjonen ble formidlet på forhånd? Kunne det vært annerledes, hvis ikke? Nei, selv uten å vite noe som helst på forhånd ville dette garantert utløst en larm i bakhodet. Det var overhodet ikke noen tvil om at dette var en samling plasser hvor et eller annet helt forferdelig hadde funnet sted. Hvert eneste åsted – parkeringsplasser, parker og krinkelkroker på baksidene av kjøpesenter - fremsto som forlatte flekker på kartet hvor det for all fremtid kom til å forbli overskyet. Nettopp den type steder man instinktivt ligger unna.

 

Eller? I forhold til Cicilie Risaasen's konsekvente spill med mellomrommet og det helt eller delvis skjulte, etableres et perspektiv hvor nødvendigheten av det stikk motsatte utøver et voldsomt sug mot disse geografiske punktene av eksistensiell antimaterie. Hvor det at noe er fotografert er omtrent like lite tilfeldig som det at det er malt (noen ting er da også både fotografert og malt). Det er ikke bare et spørsmål om hastighet og komfort – selv om fotografiet er øyeblikkelig, og maleriet en mer meditativ prosess. Der er liksom ingen grunn til å innbille seg at det ligger noen estetiske føringer bak hva som ender opp som hva; det er den samme kroppen som bearbeider materialet og noen ting vil ganske enkelt trenge litt mere tid. Omtrent som når jeg nå nettopp forlot huset for å gå rundt litt i mørket og minusgradene i noen timer for å tenke mitt. Det ville selvsagt vært mere effektivt å tenke det hjemme på de stakkers minuttene det tar å sammenfatte det, men alle vet at det ikke er sånn det funker.

 

Eller? Vet virkelig alle det? Er det som ikke funker en universell størrelse? Men, uansett, det er sånn jeg forestiller meg det ettertenksomme rom hvor dette maleriet river seg løs fra det fotografiske utgangspunktet. Men. Det er også sånn jeg forestiller meg det rom hvor fotografiet river til seg det allerede tapte øyeblikket for å beholde mest mulig av det – først for seg selv, men i forlengelsen for å dele med seg av erfaringen. Noen ganger for å understreke poenget gjennom å oversette det til maleri.

 

Eller? Er det mediespesifikke noe jeg fortvilt klamrer meg til her og nå fordi jeg vet at uendeligheten bak gardinene nettopp er uendelig? Fornemmelsen av at avgrunnen er bunnløs, og at et ubetenkt skritt vil kunne resultere i et fall som aldri vil ta slutt? På den annen side; er vi ikke alle allerede i fritt fall, kanskje? Indeed, selv om det som oftest er et fall fra venstre til høyre i en spiralformet nedadgående bevegelse uten slutt.

 

Eller? Er ikke det et viktig poeng, dette at fotografiet og maleriet ligger så tett opp mot hverandre at det ene aldri noensinne blir et komplement til det andre, men heller akkurat det samme, hele tiden? Det ligger da også en sublim beskjed også i dette; det er ikke det samme å bare møte disse bildene som det er å faktisk mane de frem – der er aspekter av denne virksomheten som aldri noensinne vil være innenfor rekkevidde for noen annen enn kunstneren selv. Ok, det er bestandig sånn – men, det er nesten aldri en del av beskjeden ellers at det ikke er publikum som foretar de kunstneriske valg. Som om det tilsynelatende etablerer og insisterer på en uoverkommelig avstand, metaforisk selve veven i draperiet. Nøkkelordet her er "tilsynelatende"; i praksis trekker det deg alt lenger inn i denne nattlige verden hvor lyskilder stadig blir slått av og på, utenfor bilde.

 

For å ta det andre eksemplet av flere. Det er et godt eksempel, siden det knytter sammen det innledende sitatet til denne teksten med sporproblematikken i forbindelse med hvordan hukommelse – muligens – fungerer utenfor den organiske kroppen. For et år tilbake befant jeg meg, av grunner som må sies å være genuint tilfeldige, på Munchmuseet for å se Laurie Anderson fremføre det som fremsto som halvveis stedspesifikt, halvveis oppsamlet erfaring. Et fremførende på, hvis jeg husker riktig, en drøy time, hvoretter det skulle følge en samtale mellom Anderson og Karl Ove Knausgård. Det er selvsagt mye å si om hvor lite faktisk samtale det var som foregikk under denne seansen som stadig ble punktert av lange passasjer av genuin awkward silence, men drit i det; det virkelig viktige, og det som åpenbart var en felles kilde til interesse og entusiasme, var denne historien om at noen hadde klart å gjøre et lydopptak på en pose potetgull. Altså, brukt selve posen som det fysiske formatet for lagring og bevaring av et lydopptak. Det ble vist til en youtubevideo, men jeg har fortsatt ikke sett den; selve tanken er på en måte nok. The world is a recording device. Ubehaget har en forhistorie.

 

For å ta det tredje eksemplet, av tilstrekkelig mange for å fylle en encyklopedi; jeg mener å huske et kriminalfall som ble løst av at lynet hadde klart å eksponere bildet av en mann som slo ihjel kona si som et glassnegativ i vinduet. Kanskje det var fiksjon (jeg googler og googler, men finner ikke noe), eller kanskje jeg bare fant det på for flere år siden og begynte å tro på det, på den måten overdrivelser og tilrettelegginger av hvordan ting en gang foregikk i realtid tenderer å radere den faktiske førstehåndserfaringen. Men det er jo omtrent sånn det foregår; gitt at noen avgjørende komponenter er tilstede vil verden selv registrere og bevare det som foregår, og verden gir ellers fullstendig blaffen i at vår egen evne til dokumentasjon er i såpass djevelsk høygir at fremtiden ikke tilbyr så mye mere enn det der fryktelige stedet hvor vi kommer til å angre.

 

Cicilie Risaasen kan, med sine etablerte strategier og antistrategier, se ut til å adressere den fornemmelsen av å være tilstede innenfor omstendigheter som har størrelsen til et kinolerret, men hvor det narrative veksler mellom å være så personlig at det ikke rager noen annen og et slags cinematisk ikke-sted hvor alt er mulig nettopp fordi det er umulig. Ikke minst – med følelsen av et manus som er blitt forlagt, og over tid blitt irrelevant – er alle disse posisjonene utskiftbare. Selve de fysiske verkene, bildene, er og blir en del av en langt mere omfattende manøver, og når man skal prøve seg på å navigere i dette landskapet er det verdt å huske at disse tingene er på ordentlig. Det er ikke noe tull. Der dette foregår er det bestandig natt, og det må ikke forveksles med representasjonen av mørket, slik det vanligvis er blitt formidlet innenfor både fakta og fiksjon. Den der standardiserte mørke kulissen hvor man projiserer alt det som ikke tåler dagslys. Nei, nei, nei. Det er den faktiske natten det dreier seg om. Den som dagslyset ikke tåler. Det der uimotståelige vektløse, sorte hullet hvor det kronologiske opphører og det vedtatte blir omformulert. Skjønner? Natten. Vi kan fortsette å fortelle historier – det er tross alt det beste vi har – men de vil neppe løsrive seg fra sin primære funksjon som besvergelser over denne situasjonen. Og det som foregår her, den faktiske grunnen til hvorfor jeg skriver om dette på denne måten, og hvorfor det tar sin tid, har noe å gjøre med hvor tett opp mot alle disse faktorene denne produksjonen ligger. Det er så her verden vil se ut etter internett. Det vil være noe kjent med den musikken man hører i bakhodet når man våkner, der den fulgte med fra drømmens notorisk instabile kødding med tid og rom, men det vil være langt mere forstyrrende når man hører den neste gang, i våken tilstand.